onsdag 22. august 2012

TRE DAGER IGJEN!

Tre dager igjen til den STORE dagen vår! Huset vårt bærer preg av det, for det har blitt gjort lite huslige syssler de siste ukene noe som har ført til at skittentøy hoper seg opp og at det ikke er flere rene tallerkener igjen i skapet. Men det klarer vi å fikse. Finnes mye flott i papp på Nille.
I stuen står blomsterdekorasjoner som skal foran kirken, i stuen henger brudekjolen, på gulvet ligger skoene til ungene, hele kjellerstuen er fyllt til randen med bryllups dingser. Den er så full at vi måtte bære ut en del av det som sto der fra før av. Takk og pris for stor dobbeltgarasje.

Stein og jeg øver på bryllupsvalsen til langt på natt. Klokken blir gjerne to og tre før vi kommer i seng og det er flott at det finnes så mye fint i sparkel og sminke som kan dekke over bekymringsrynker og blå ringer under øynene på den store dagen.

Det er en del logistikk som skal til for å få alt til å klaffe på en slik dag. Vi holder ennå på med å forsøke å få kabalen til å gå  opp med henting og kjøring hit og dit.
Ellers nærmer vi oss slutten på forberedelsene. Det ble litt krise i dag da ungenes kjoler var blitt enda trangere over en lang lat sommer. Det måtte derfor litt sying til i dag. Kjolene ble ikke noe større men vi har funnet ut av hvis ungene holder pusten fra halv ett på ettermiddagen til festen er over så går det så fint så!

Vi GLEDER oss enormt til den store dagen, kun tre korte dager igjen  nå....
Vi ser frem til å feire denne dagen med dere alle sammen og håper at det blir en uforglemmelig dag og kveld for oss alle sammen.

tirsdag 7. august 2012

To og en halv uke igjen...


To og en halv uke igjen.
Vi fikk brev i posten i går om at de manglet enda flere underskrifter og erklæringer før de kunne gi oss lov å gifte oss. Og uten de riktige papirene blir det ikke noe vielse. Gubben Noah... nå haster det!

Ellers lever vi en litt småkaotisk tilværelse ennå da det gjenstår veldig mye før alt kommer på plass. Hvis det noensinne vil gjøre det da? Jeg tar natten i bruk, havner i sengen ved tretiden med et trøtt smil rundt munnen.

Gift blir vil nok uansett, så sant papirene går i orden, så får man jo bare bære over med at brudeskoene plutselig er for store og at man må gå ut i verden å få tak i noen nye sko.

Nå gjenstår det møter med fotografen, prøvesminke time hos Michelle, min søster, og prøve hår-time. Og så møte med blomsterbinder for å bestemme buketten og dekorasjonene. Pluss en dullion andre småting som jeg ikke kan skrive om her for da blir det jo rett og slett ikke en overraskelse, blir det vel?

Bordplasseringen er nå i boks. Det var et realt pusslespill og forsøke å plassere ut alle slik at vi tror alle sitter sammen med noen de har noe til felles med og noen de kjenner. Man bør jo ta hensyn til både interesser, jobb, slektskap og alder og innemellom dette skal man plassere fotograf, toastmaser og filmfotograf som alle bør sitte litt strategisk til. Men vi tror vi har fått det til slik at alle sitter sammen med noen de har noe til felles med, og så blir det opp til hver enkelt å finne ut hva man har til felles. Og hvis man ikke har noe til felles så har man faktisk det til felles at man ikke har noe til felles.... Henger du med?

Jeg kan ikke si annet enn at jeg ser frem mot dagen med skrekkblandet fryd. Særlig med tanke på været vi har hatt i sommer. Jeg kan se for meg at jeg skrider frem i midtgangen i kirken med søle fra topp til tå etter å ha tryna foran kirken i det jeg grasiøst skal forsøke å skride ut av bilen, løfte kjolen, huske buketten, få med meg sløret, unngå å få søle på skoene, passe på blomsterpikene. Alt på en gang.
Jeg vet at Stein også ser frem mot dagen med skrekkblandet fryd, bare vent, så ser dere hvorfor!

Ungene har øvet på å gå "grasiøst" med lange kjoler, noe som ikke er videre enkelt for Maia som helst henger opp ned fra en gren høyt oppe i et tre.
Vi har øvd her på stuegulvet noen ganger på hva det innebærer å løfte kjolen når man skal opp og ned trapper. Det har noe med hvor høyt det er ok å løfte kjolen og når det er så høyt at det er uanstendig. Det er ikke greit å huske for en tiåring. Særlig ikke når man samtidig skal huske hvor sakte man skal gå, hvordan man skal holde blomstene, hvor man skal sette seg og hvordan man skal sette seg og når man skal stå og når man skal hjelpe til.
Men som jeg sier til dem: (og litt til meg selv også) Husk at vi bare er omgitt av venner og slekt, det GJØR INGENTING om dere gjør noe feil. Uansett hva som skjer så kan det ikke ødelegge hva som er essensen i denne dagen: KJÆRLIGHETEN.